Vår store overraskelse!

jasmin2

Min mann og jeg var begge i midten av 30 årene da vi fant ut vi ventet barn nummer to. Vi var på tre ultralydtimer i svangerskapet, i uke 9, 18 og 30. Egentlig kun av ren nysgjerrighet, og vi hadde ingen mistanke om at noe kunne skille seg ut fra vårt første barn, bortsett fra at vi nå ventet jente, og ikke gutt. Ellers var alt fint, og svangerskapet normalt og ganske enkelt. 10 dager før temin fikk jeg plutselig veer midt på natta, men siden barn nummer en tok seg 29 lange timer på å komme ut, hadde vi ingen hastverk. Vi bodde tross alt bare tre minutter fra sykehuset. Men denne gangen var det en liten jente med hastverk! Da jeg sto opp etter 30 minutter med veer som slett ikke var særlig vonde, kjente jeg plutselig at babyen ville ut. Jeg rakk å ringe ambulanse og barnevakt, og da de kom 15 min senere, var hun på vei ut. Så da ble lille Jasmin altså født i gangen hjemme! Jeg kunne straks se at hun så litt annerledes ut enn de andre spedbarna jeg hadde sett, og jeg har sett veldig mange. Men det slo meg ikke at det var noe annet enn at det var pga den raske fødselen.

jasmin

På sykehuset ble vi mottatt, og vanlige tester gjennomført. Jeg merket meg at de lurte på om jeg hadde tanker om hvem hun lignet på, men jeg sa jeg kom fra så stor familie at det var mange å velge imellom. Etterhvert fant de ut at Jasmins oksygennivå var litt lavt, og hun ble flyttet til en annen avdeling, og jeg fikk hvile litt før jeg fulgte etter. Da jeg kom opp, ble min mann og jeg tatt med på et kontor, der de fortalte oss at pga fysiske trekk, var det mistanke om et syndrom. Jeg visste straks hva det var snakk om. Den første tanken som slo meg var at jeg håpet mannen min ikke skulle gå i bakken. Min andre tanke var skuffelse over meg selv at jeg ikke hadde trukket konklusjonen selv. For det var egentlig ganske innlysende når du så Jasmin at det kunne være DS. Resten av følelsene kom sigende på mens vi fikk litt grunnleggende info om hva Down syndrom var, og hvilke utfordringer vi kanskje burde forberede oss på. (I ettertid har jeg tenkt at legen skulle sagt: Gratulerer, dere har vunnet jackpotten! Dere vil motta mer glede og kjærlighet i livet enn dere noen gang kan forestille dere!) Men altså, jeg følte meg litt som om jeg måtte bli kjent med et nytt barn, en som hadde sneket i søskenkøen. Nå hadde jeg fått et barn jeg ikke var forberedt på. Var hun frisk? Ville hun få et bra liv? Ville jeg klare å bli en god mor for henne? Alle disse spørsmålene burde man jo stille seg når man får ethvert barn, sant, men denne gangen ble spørsmålene skrevet med blokkbokstaver. Jeg spurte mannen min hva han tenkte, og om alt var iorden med ham. «Hun er jo vår datter, vi er en familie! Fremtiden tar vi som det kommer.» Det svaret lettet meg, selv om jeg visste han ennå håpet at testingen skulle avblåse mistanken om DS. Selv var jeg 100% sikker på at vi ville få mistanken bekreftet. Det gjorde vi også, og familien på begge sider tok det med knusende ro. Jasmin kom hjem etter 5 dager på sykehuset.

Den første tiden jobbet jeg mye med å holde henne våken under mating, men det var også vår eneste utfordring. Vi var lettet over at hjertet var helt og fint, hofter uten skjevheter, ja ingen tilleggssykdommer hadde hun fått med seg. Hun spiste godt, og det var virkelig ikke annet enn enn utseende som skilte seg ut fra hvilket som helst annet spedbarn de 6 første månedene.

I ettertid har vi merket at det er lenger mellom de vanlige milepelene. Spise vanlig mat, rulle rundt, sitte osv. Vi slet noe med overgangen fra morsmelk til fast føde. Barn med DS er ekstra ømfintlige for konsistens og smak. Vi prøvde alt med lite hell i flere måneder, men det var kun fra øyeblikket vi senket skuldrene og «gav litt opp», at hun begynte å spise av seg selv. I skrivende stund er hun 16 måneder, og krabber ikke selv, men ruller rundt i hele huset. Humøret er på topp, og hun har begynt i barnehage, der hun er under utredning for spesialpedagog og ekstra assistent. Fysioterapeut har hun allerede hatt lenge. Først i nærheten av hjemmet, nå i barnehagen. Hun er svært sosial, elsker å klappe, kose og banke på alt hun kommer over. Det er dessuten et svært nært bånd mellom henne og storebror på 3,5 år.

Til alle som måtte lese dette; det finnes så mange utfordringer man kan ende opp med å få på kjøpet når man får barn. Down Syndrom er IKKE en av de største utfordringene. Det er ikke en sykdom, selv om mange tror det da flere barn som fødes med DS har tilleggssykdommer. Jeg har vært mye mer redd for at mine barn ikke er friske eller lykkelige og trygge. Tanken om at mitt barn skulle ende opp med narkotikaproblemer er mange ganger mer skremmende enn DS. Da vi fikk Jasmin, ble vi tatt veldig godt imot av flere grupper i fylket som var i samme situasjon som oss. Det finnes Facebookgrupper der man kan lette sitt hjerte, spørre om råd eller bare skryte av sine søte små. Vi har også blitt invitert av sykehuset til flere foreldresamlinger, der det gis grundig og variert informasjon rundt tema Down syndrom og hvordan man gir barna det beste livet de kan få. Faktisk kan jeg ikke huske jeg har hørt om andre utsatte grupper som får mer støtte enn barn med DS. Det er et enten-eller syndrom, og du slipper som foreldre å lure på diagnosen.

Så vårt småbarnsliv er som alle andres, slitsomt, givende, fyllt med stolthet og hurrarop. Kanskje har vi ekstra mange grimaser og latterkuler. Vårt viktigste råd fikk vi fra en av sykepleierne, som viste ekstra mye omsork og støtte. «Fortsett livet som dere allerede har planlagt. Det er ingen grunn til å forandre på planene.» Dette har vi levd etter. Og nå er barn nummer tre på vei. Faktisk bare to måneder unna. Vi gleder oss over å kunne gi Jasmin både storebror og lillesøster. Så får hun mye støtte og glede i sin oppvekst.

Camilla Louise Bieske skriver en flott blogg. Du finner den her!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.